Denne artikkelen ble først trykket i utstillingskatalogen Forandringer, utgitt av NIA i 2005.

Per Berntsen: Om å fotografere på nytt

Prosjekter som dette har vært gjort tidligere. Min inspirasjonskilde har vært The Rephotographic Survey Project* som ble utført i USA på 1970-tallet. Deres grunnlagsmateriale var fotografier tatt under statlige ekspedisjoner som hadde som formål å utforske Vesten på 1860- og 70-tallet. Disse bildene var tatt over et enormt område; men de var tre fotografer, og brukte tre år på arbeidet. Selv har jeg hatt ca. ett år på deltid til rådighet, men har hatt fordelen av å arbeide innenfor et lite område, hvor jeg dessuten har vært lokalkjent.

Det som antagelig er nytt med dette prosjektet er at jeg for 80% av bildenes vedkommende har hatt originalnegativene tilgjengelig. Dermed har jeg kunnet lage en utstilling med kun originalfotografier i likt format, og kopiert på samme type papir. Fordelen med dette er at de gamle bildene ikke fremstår som objekter, (i motsetning til gamle, bruntonede kopier) men blir frigjort fra nostalgiske referanser, og fremstår som likeverdige med de nye bildene. Med en slik presentasjonsform tror jeg forandringene vil komme tydeligere frem, og bildene vil kunne åpne for nye tolkningsmuligheter og refleksjoner hos betrakteren.

I et prosjekt som dette er sannhet, autentisitet og nøyaktighet sentrale begreper. Det har hele tiden vært en målsetting at «alt» skal stemme i forhold til det gamle bildet. Og for mange av bildenes del stemmer så og si alt. Men med den relativt korte tiden jeg har hatt til rådighet har det ikke alltid vært mulig å få til et 100% nøyaktig resultat, men jeg mener nøyaktigheten er mer enn god nok til formålet.

I ett tilfelle ble det hogd ned skog for å få tatt det nye bildet – Axel Lindahls Såheim, 1892 – et storslått, klassisk bilde av det gamle Såheim, som var selvskrevet til utstillingen. Her var skogen så tett at det var bare så vidt jeg klarte å fastslå at det virkelig var her bildet ble tatt. Med hjelp fra Norsk Hydro ble fem store trær felt, og et panorama ikke fullt så storslått som det fra 1892 åpenbarte seg.

Axel Lindahl: Såheim, 7. juli 1892

  Per Berntsen: Rjukan, 2. juni 2004

   Per Berntsen: Rjukan, 8. juli 2004

En god del av bildene som har vært kandidater til denne utstillingen har vist seg å være umulige å fotografere på nytt fordi standpunktet ikke eksisterer lenger. Dvs at det befinner seg flere meter under eller over nåværende bakkenivå. I ett tilfelle, Riksvei 37 ved Bjørtuft, ble kameraet bygd opp ca to meter. Her var det tidligere et sidespor med en plattform, hvor det ble lastet stein fra Bjørtuft­ura som ble brukt til anleggene på Rjukan. Det gamle bildet er etter all sannsynlighet tatt fra denne plattformen.

Nesten alle Hydros bilder har datoangivelse, og det ville selfølgelig vært et poeng å ta de nye bildene på samme dato. For meg har vær og lysforhold vært viktigere enn dato, så jeg har forholdt meg mer til årstid enn til dato. Men jeg har forsøkt, i den grad det har vært mulig, å ta bildet i nærheten av originaldatoen.

Som tidligere nevnt har jeg altså hatt tilgang til 80% av originalnegativene. 16 av disse kommer fra Norsk Hydro; seks fra museets egen samling; og ett fra Ole Olsen Bakkes samling. De resterende er bilder tatt av Knud Knudsen (3), Axel Lindahl (1) og Anders Beer Wilse (3). Knudsens negativer befinner seg i billedsamlingen på Universitetsbiblioteket i Bergen; Lindahls og Wilses negativer eies av Norsk Folkemuseum, men befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Jeg hadde mulighet til å låne mørkerom i Bergen og Mo i Rana og lage kopiene der, men det ville ha tatt for mye tid, og det ville blitt en ekstra kostnad. Jeg valgte i stedet å få laget scanninger av negativene, som har blitt kopiert på farve fotopapir på et laboratorium i Oslo. Altså en slags hybridkopier, laget ved en kombinasjon av digital og analog teknologi. Det ideelle ville selvsagt ha vært å kopiere dem på samme type papir (sort/hvitt baryttpapir) som resten av utstillingen er kopiert på, men nærmeste laboratorium som gjør dette ligger i Paris.

Det er mitt håp at andre fotografer kan la seg inspirere av dette prosjektet til å gjøre lignende prosjekter andre steder. Jeg vil derfor i det følgende redegjøre for utstyr og arbeidsmetoder som jeg har brukt.

Fotografering på Bjørtuft, med to assistenter

Utstyr

Mesteparten av forarbeidet til dette prosjektet har blitt gjort på PC. Alle gamle negativer har blitt scannet inn i A4, 300 dpi. Det er viktig å ha en scanner som gjør en god jobb med å scanne negativer. Det er også nødvendig å ha en blekkskriver av noenlunde god kvalitet. Photoshop er helt nødvendig å ha – til å behandle innscannede bilder – og, som jeg skal komme tilbake til, som et uunnværlig hjelpemiddel til å finne de gamle bildenes standpunkt.

Avhengig av ønsket sluttresultat kan de ferdige bildene skrives ut på blekkskriver, eller det kan lages hybridkopier på et laboratorium. Eller, det kan lages originalfotografier hvis de gamle negativene er tilgjengelige. Eldre negativer har ofte stort format, og man trenger da en forstørrrer som tar det største formatet i grunnlagsmaterialet. Negativene til denne utstillingen var med ett unntak 13 x 18 cm glassplater. Jeg var så heldig å få tak i en gammel Kodak Specialist 13 x 18 forstørrer, som jeg har brukt til denne utstillingen.

Alle de nye bildene er tatt med et 4 x 5˝ kamera. Det er mulig at 6 x 9 cm kan være til­strekkelig, men jeg vil anbefale å bruke 4 x 5, siden et så stort format gjør det langt enklere å få til et nøyaktig resultat. En annen ting er at man må regne med å ta utsnitt av negativet i de fleste tilfellene, og da kan 6 x 9 bli i minste laget.

Et stort utvalg av objektiver kan være nødvendig – jeg har brukt fem objektiver fra 90 til 250 mm. Men hvis grunnlagsmaterialet stammer fra én enkelt fotograf, er det gode sjanser for å klare seg med langt færre objektiver.

Metoder

Etter å ha gjort et foreløbig utvalg fra grunnlagsmaterialet, lagde jeg utskrifter av alle bildene i A5. Disse ble lagt i plastlommer og satt i en ringperm. Så begynte arbeidet med å finne ut hvor hvert enkelt bilde var tatt. I første omgang brukte jeg A5-utskriften og en løs, justerbar søker ( et speilreflekskamera med zoom gjør samme nytten ) for å finne omtrentlig standpunkt og omtrentlig brennvidde som skulle brukes. Ved å se på lys og skygger i utskriften, prøvde jeg også å beregne når på dagen bildet var tatt.

Alt dette er ikke så veldig vanskelig – den store utfordringen er å finne nøyaktig standpunkt. The Rephotographic Survey Project brukte Polaroidbilder som hjelpemiddel. Ved å ta Polaroider med det samme kameraet som de brukte til å ta selve bildene, kunne de måle avstander og vinkler mellom bestemte punkter i Polaroidbildet, og sammenligne med de samme avstander og vinkler i det gamle bildet. På 70-tallet var nok dette den beste metoden, men jeg var lite lysten på å bruke den, av flere grunner. Det ville bety enda mere utstyr å dra på, og Polaroidmateriale er dyrt. Dessuten klarte jeg å finne opp en annen metode. Den innebærer enkle operasjoner i Photoshop, og utskrift på overheadfilm. Her følger en beskrivelse.

  1. Åpne scannet av det gamle bildet i Photoshop. Påse at det er i 300 dpi
  2. Lag et duplikat av bildet, (Image > Duplicate) og lukk originalen.
  3. Lag et nytt lag i bildet . (Layer > New Layer)
  4. Identifiser de store linjene i bildet - horisonten, hus som fortsatt står, veier, jernbaner, bekker, elver etc. Det er en stor fordel å få med ting i forskjellige plan i bildet - hvis du kun har horisonten, kandet være mulig å finne flere ­«riktige» standpunkter, avhengig av brennvidden du bruker.
  5. Ta bildet opp i 100%
  6. Pass på at det nye laget er aktivt. Velg blyantverktøyet, og tegn med rødt omrisset av de tingene jeg nevnte i punkt 4. Tegn også en firkant i rødt langs ytterkantene av bildet. Passe blyantstørrelse er 5- 6 pixler. Se fig 1. De røde hjelpelinjene skal til slutt skrives ut på overheadfilm, som skal ligge direkte på kameraets mattskive for å hjelpe til med å finne riktig standpunkt. Før vi kommer så langt, må vi finne ut nøyaktig hvor stor denne filmen skal være for å ligge noenlunde fast over mattskiva. Det kan være lurt å prøve seg fram med papir først. Filmen bør være så stor at den ligger låst, men uten å bue seg. Jeg satte også en liten bit dobbeltsidig tape midt på mattskiva for å holde filmen flat. Finn også ut hvor kantene av negativet faller på overheadfilmen - disse må vi maske av i svart.

    7. Figur 1

      Figur 2

       Figur 3
  7. Lag et nytt dokument i Photoshop. Det skal være like stort i cm som filmen vi skal legge på mattskiva. 300 dpi, hvit bakgrunn. Dra ut guider fra linjalen til overgangen mellom svart maske og billedflate. Velg marquee-verktøyet, og tegn opp den firkanten som blir billedflaten. Velg Select > Invert. Nå er det som skal bli den svarte kanten markert. Velg Edit > Fill, og fyll med svart. Nå har vi en svart maske, se fig. 2. Masken må tilpasses proporsjonene i det gamle negativet hvis de er annerledes enn i det kameraet du bruker.
  8. Lagre dokumentet, og bruk det som en mal senere. Dvs at du tar en kopi av det hver gang det skal brukes, og beholder originalen uendret.
  9. Juster nå størrelsen på tegningen du laget i punkt 6 slik at den passer nøyaktig inn mellom de svarte kantene. Lag en duplikat av malen du lagret i punkt 8, og gi den et beskrivende navn. Pass på at begge dokumentene er åpne. Hold nede Control-tasten – dette aktiverer flytteverktøyet. Dra laget med de røde strekene over i bildet med de svarte kantene. Du har nå et bilde med to lag, og det er lurt å beholde lagene, i tilfelle du skal forandre på det siden. Se fig. 3.
  10. Bildet kan nå skrives ut på overheadfilm. Passe format for 4 x 5-kameraer er A6. Bruk minst 720 dpi, og sett skriveren til å skrive helt ut i kantene hvis dette er mulig.
  11. Filmen beskjæres så til riktig format og settes på kameraet. Den skal stå opp ned, men rettvendt. Nå kan vi endelig begi oss til det antatte standpunktet for det gamle bildet. Bruk det objektivet du mener mest sannsynlig er riktig. Poenget er nå selvsagt å få de røde strekene på filmen til å sammenfalle med bildet på mattskiva. Det vil alltid kreve en del prøving og feiling å finne helt riktig standpunkt, men det vil være en hjelp å fokusere litt frem og tilbake, (til bildet blir helt uskarpt) og se om det blir lettere å få ting til å stemme da. Blend ned til ca f/22 for å få et skarpere, men riktignok mørkere bilde. Når et objektiv fokuseres, forandres nemlig brennvidden, men bildet blir altså uskarpt. På denne måten kan vi simulere kortere og lengre brennvidder enn den som sitter på kameraet. Hvis det er nødvendig å fokusere svært langt i den ene eller andre retningen, prøv å bytte til en kortere eller lengre brennvidde.

La oss si at ingen av objektivene du har prøvd stemmer helt, men at ett er nærmere enn de andre, (men får med litt for mye) og at det lar seg gjøre å få bildet til å stemme ved å fokusere og blende ned. Da bruker du dette objektivet, men fokuserer selvfølgelig på vanlig måte, slik at ­bildet blir skarpt, og tar et utsnitt når du skal scanne, eller forstørre bildet. Mange av de bildene jeg har arbeidet med har antagelig vært tatt med 210 mm på 13 x 18. Dette tilsvarer 150 mm på 4 x 5 – en brennvidde jeg ikke har. Da har jeg måttet bruke metoden som er nevnt over med et 135 mm objektiv.

Når filmen er fremkalt er det naturligvis spennende å se om det nye bildet stemmer. Det mest nærliggende vil være å scanne det nye negativet, og sammenligne med scannet av det gamle. Det gir en viss pekepinn, men jeg synes det er vanskelig å finne ut om de stemmer helt overens. Dette skyldes muligens mine manglende kunnskaper i Photoshop. For meg er det mye lettere å finne ut av dette i mørkerommet – på følgende måte:

  1. Sett det gamle negativet i forstørreren, juster til riktig forstørrelsesgrad, og fokuser.
  2. Legg et hvitt ark i avmaskningsramma, og tegn med svart tusj de samme linjene du tegnet med rødt i Photoshop.
  3. Ta ut det gamle negativet, og sett i det nye. Ved å ta forstørreren litt opp og ned er det nå lett å finne ut om det nye stemmer. Hvis det ikke stemmer, kan du få nyttig informasjon om hvilken retning du må flytte kameraet.

Alle standpunktene til de nye bildene i denne utstillingen har blitt dokumentert med digitalkamera. Jeg har fotografert kameraet på stativ fra minst to sider, og prøvd å få med så mye informasjon som mulig, slik at det skal bli enkelt å finne igjen standpunktet senere. Hvis noen skulle ønske å gjøre dette prosjektet om igjen om 100 år – noe som absolutt ville være å ønske – vil de kunne finne denne dokumentasjonen på Norsk Industriarbeidermuseum.

*Mark Klett, Ellen Manchester og JoAnn Verburg: Second View. The University of New Mexico Press, 1984.
ISBN 0-8263-0751-5.