Artikkelen er hentet fra boka Generator, utgitt av Per Berntsen, 2008
I flere uker har jeg hatt Per Berntsens 100 generatorbilder foran meg på skrivebordet. Jeg begynner å bli kjent med maskinsalene som er avbildet. Fotografiene er nøytrale, motivene er ikke innsmigrende. 14. januar la jeg spesielt merke til Hol II. 26. januar ble jeg opptatt av Tyin kraftverk. Jeg vet at om en stund vil jeg gå inn i et av de andre rommene.
Per Berntsen gjør prosjekter. I arbeidet Industrilandskap Grenland (2000-2001) er motivene hentet fra Norges største industriområde. Bildene viser utsnitt av industrielle installasjoner. Av fotografiene er det vanskelig å lese om de er i bruk eller om virksomhetene er forlatt. I Forandringer (2005) dokumenterte han utvikling på Rjukan. Med utgangspunkt i et utvalg gamle fotografier analyserte han seg frem til nøyaktig kunnskap om hvorfra bildene ble tatt slik at han kunne ta dem på nytt under tilnærmet like lysforhold. Resultatet ble en serie bildedpar; 30 steder avbildet på nøyaktig samme måte med ca 100 års mellomrom. Endringene som har funnet sted synliggjøres og forskjellen mellom de to bildene er noen ganger slående. Arbeidet som ligger bak disse fotografiene er omfattende.
Motivene i Generator står fast. Prosjektet er en dokumentasjon av 100 av Norges vel 200 fjellkraftverk. Maskinsalene er fotografert etter samme mønster: sentralt plassert kamera, gulv, vegger og tak synlig i bildet, generatortoppen eller toppene stående mellom kamera og bakvegg. De 100 hallene er påfallende like og helt forskjellige; maskinsalene i fjellkraftverk utgjør en type rom.
Dokumentasjonsarbeider som dette er gjort tidligere. I 1959 begynte det tyske kunstnerparet Berndt og Hilla Becher sitt arbeid med å fotografere tyske drifts- og industribygninger. I 1963 ble bildene stilt ut for første gang og i de neste førti årene fortsatte paret å dokumentere ulike bygningstyper, først og fremst i Tyskland, men også i Amerika og andre steder i Europa. Felles for den rekken av utgivelser som paret stod for er at motivene var produksjonsanlegg som siloer, kjøletårn og gruvenedganger. Gjennom Bechers systematiske fotografiske dokumentasjoner fikk disse på mange måter anonyme bygningene etter hvert ikonstatus.
Mindre kjent enn Bechers typologiske undersøkelser er Walker Evans1 fotografier av enkle amerikanske trekirker som første gang ble publisert i Architectural Forum i 1961. Tidsskriftet hadde et fast kunstinnslag og i desembernummeret ble Evans fotografiske dokumentasjon av en type bygninger som var lite kjent og lite anerkjent presentert sammen med Frank Lloyd Wrights gresk ortodokse kirke i Wawwatosa, Walter Gropius ambassade i Hellas og Le Corbusiers Carpenter Center på Harvard University. Dette var nye arbeider fra noen av den moderne vestlige arkitekturhistoriens aller viktigste skikkelser.
Arkitekter søker inspirasjon også utenfor sitt eget fagfelt og en kan spekulere omkring den påvirkning Bechers og Evans bilder har hatt for utviklingen av nye arkitektoniske uttrykk. Robert Venturis banebrytende boliger fra 1960- og 70-tallet har flere likhetstrekk med de amerikanske trekirkene2, og Richard Rogers og Renzo Pianos Centre Pompidou fra 1970-årene, og Rogers’ senere Lloyd’s building har klare referanser til industriarkitekturen.
Det er likhetstrekk mellom arbeidene til Bechers og Evans og Per Berntsens fotografier. Bildene er frontale, nøytrale og tatt med et alvor som gir motivene en verdighet man ikke vanligvis forbinder dem med. Men på ett punkt skiller disse bildene seg fra sine forgjengere. Mens Evans og Bechers fotograferte bygninger har Berntsen i Generator fotografert rom. Det er en påfallende forskjell på de to typene motiv. Figurkvaliteten til de ulike tekniske anleggene som det tyske paret viet sitt liv til å dokumentere er slående. Likeså når det gjelder de maskelignende trekirkene som Evans tok bilder av. Ikke slik med maskinsalene som er avbildet i Generatorprosjektet. Mens bygningene på bildene fremstår som objekter – komplette former med detaljer som trer frem i naturlig lys – består motivene i Berntsens bilder av interiører i fjell.
Rommene vi ser på bildene består av noen få elementer; ett eller flere aggregat, en kran, et kontrollrom og maskingulvet3. Formvariasjonen innenfor de enkelte elementene skyldes delvis at de er forskjellige; aggregatene spesialtilvirkes for hvert enkelt kraftverk, produksjonen av komponentene foregår over hele verden. Den eldste generatortoppen i serien er Grønsdal fra 1948, det nyeste aggregatet er Blåfalli Vik fra 2007. Både turbinen og generatoren løftes på plass med traverskran. Vekten på komponentene kan være på over 50 tonn og krankonstruksjonen er et av de mest markante formelementene i disse anleggene. Hvis fjellet er fast kan kranbanen støpes direkte til fjellveggen slik det er gjort i Kaldestad, Suldal II og Uvdal I. Hvis fjellet ikke har god nok holdfasthet må kranbanen bæres av pilarer som i Holen eller Myster. Roskrepp er et eksempel på et anlegg der kranbanekonstruksjonen forteller noe om varierende kvalitet på berget: den venstre banen er støpt til fjell, mens den høyre banen delvis hviler på pilarer.
Det er andre bygningselementer som også beskriver grunnforholdene ved de forskjellige kraftverkene. Maskinsalenes utforming vitner om hvorvidt fjellet er fast og om det er tett. Generelt kan det sies at jo bedre fjellkvaliteten er jo mer eksponert kan sprengflaten være. De fleste maskinsalene har innkledd himling for å unngå lekkasje av grunnvann. På bildene av Nygård og Rygene fremgår det tydelig hvordan lekkasjeproblematikken behandles, vannrenner og nedløpsrør fører fuktighet til et avløpssystem. Vemork er et eksempel på en mer elegant løsning av himlingen. I Fjone og Stuvane derimot er det bare et lag sprøytebetong i taket, en kan anta at det her ikke er fare for lekkasje, sprøytebetongen hindrer imidlertid løsning av stein. Den enkleste måten å sikre fjellet på er ved bolting, de trekantede stoppskivene i fondveggen i Finndøla og de mer alminnelige sirkulære skivene i Kvittingen er eksempler på denne type sikring. De 100 maskinhallene fremstår som hermetiserte rom. Avsondret fra omgivelsene kan det virke som om disse hallene i fjellet står stille. Slik er det ikke. Den enorme kraften i vannmassene som styrter gjennom turbinen i bunnen av aggregatene, som vi i fotografiene bare ser toppene på, bidrar til rystelser. I Per Berntsens bilder er det bare den uskarpe stolen på galleriet i Leirdøla kraftverk som avslører disse kreftene. De konstante vibrasjonene utgjør en belastning på konstruksjoner og fjelloverflate, og behovet for sikring mot løsning av stein er reelt.
Det å utforme anlegg som skal betjenes dypt inne i fjell reiser en problemstilling som er langt mindre konkret enn det som har å gjøre med grunnforhold og materialkvalitet. Det dreier seg om hvordan man forholder seg til det faktum at det kan være flere hundre meter fjell mellom maskinsalen og dagslyset utenfor4. Nå skal det sies at bare en håndfull av de kraftverkene som er med i Generatorprosjektet er bemannet. Driften av anleggene er oftest fjernstyrt. Likevel er det alltid en kontrollfunksjon i tilknytning til aggregatet. I noen kraftverk løses dette som en arbeidsplass i selve maskinsalen slik man ser i Byrte og Hove. Mer vanlig er det at styringen av anlegget legges til et eget kontrollrom med vinduer inn mot maskinhallen som i Sundsbarm og Røldal. Fjellkraftverk er produksjonsanlegg med begrenset rom for arkitektonisk utfoldelse. Ett av virkemidlene til å gi maskinsalene romlige kvaliteter er i utformingen av belysningen, og det er kanskje på dette området de ulike anleggene røper i hvilken grad de er gjenstand for arkitektoniske ambisjoner. I en situasjon der naturlig lys er en umulighet blir utformingen av det kunstige lyset avgjørende for hvordan rommet skal oppleves. Hekni og Høyanger V framstår som nøkterne industrianlegg. Her er det arbeidslys, men utover dette bidrar ikke løsningen til å skape noen form for arkitektonisk kvalitet. I anlegg som Usta og Tonstad II derimot, er belysningen integrert i konstruksjonene på en måte som gjør at veggene får et skulpturelt uttrykk. I Brokke og Finndøla er lysarmaturene plassert slik at kontrasten mellom fjellvegg og betongkonstruksjonene fremheves. Belysningen i Suldal II dramatiserer fjellveggen, lyset i Åna-Sira bidrar til en å skape en illusjon av himmelhvelv mens lyssettingen av Hylen gjør at bildet av anlegget gir assosiasjoner til 60-tallets sci-fi-filmer.
Også behandlingen av støyproblematikken er et element i utformingen av disse rommene. Både turbin og generator bråker. I tillegg avgir generatoren kullstøv som gjør at en ikke kan benytte lyddemping i form av myke absorberende materialer, da disse ville vanskeliggjøre renholdet av maskinhallen. I anlegg med behov for lyddemping er den derfor gjerne integrert i veggene som en del av konstruksjonen i form av murverk der forbandet skaper absorberende hulrom. Denne formen for lyddemping har også en annen effekt ved at mønstrene som oppstår i veggflaten gir en ornamental virkning som i Lang-Sima og Evanger. I Kvilldal er veggen løst som en slags funksjonell utsmykning som integrerer belysning og sannsynligvis bedrer lydforholdene i maskinhallen. Bare noen av hallene har utsmykning; i Svelgfoss er fondveggen dekket av en landskapsskildring, ellers er det gjerne fargesettingen av maskingulvet eller ulike romlige elementer som bidrar med en dekorativ effekt. At hvelvet i Sundsbarm er himmelblått eller gulvet i Saurdal kanarigult fremgår ikke av Berntsens bilder.
Disse hundre hallene er monumentale. Vissheten om hvilke krefter disse rommene står i forhold til vekker en respekt i likhet med den man opplever stilt overfor rom med abstrakte dimensjoner bygget for helt andre formål. Kraftindustrien utgjør en vesentlig del av norsk økonomi og dens bygninger har helt fra industriens begynnelse representert noe av det ypperste innen norsk arkitektur- og ingeniørkunst. Kraftverk som Tysso og Alta er kjente. Dette er anlegg som har skapt lokalsamfunn og splittet befolkningen. De fleste navnene i Generator er fremmede. Selv om brorparten av norsk vannkraftproduksjon kommer fra fjellanlegg vet vi lite om deres gestaltning. Det ligger i sakens natur at disse kraftstasjonene ikke manifesterer seg i dagen. Ved å gå i dybden, inn i fjellet, har Per Berntsen brakt ukjente og meningsfulle rom frem i lyset.