Artikkelen er hentet fra katalogen Industrilandskap Grenland,
utgitt av Per Berntsen, 2002
Få bygningstyper har gjennom de siste 300 årene fått en sterkere symbolverdi både innen kulturen og den allmene bevisstheten som fabrikkbygningen. Det er vel bare kirkebygget, gudshuset, som har en like umiddelbar gjenkjennelsesgrad. Fabrikken ble et begrep under den industrielle revolusjon, hvor den ble et symbol for et lands makt og rikdom, for den europeiske rases overlegenhet og for avstanden mellom rik og fattig, sivilisert og primitiv.
Som sådan var fabrikken de første 100 årene et overveiende positivt symbol, men fra midten av 1800-tallet var profittjaget og den rå utnyttelsen av arbeidere blitt så ekstrem at fabrikkene ble fødestuer for de store revolusjoner som har preget verden de siste 150 år.
Efter første verdenskrig skulle det raserte Europa bygges opp igjen, og industrien ble atter et mer positivt ladet begrep, spesielt i totalitære regimer som Sovjetunionen og Tyskland, men også i det landet som hadde vunnet seg en ledende rolle i verdenssamfunnet efter denne krigen, USA. Det er neppe tilfeldig at da det kjente amerikanske magasinet LIFE kom ut med sitt første nummer, var forsiden et bilde av The Grand Coulee Dam fotografert av Margaret Bourke- White.
Også i Norge var industrireisingen godt i gang i mellomkrigstiden, spesielt i forbindelse med de store elvene og fossene. Telemark var av de fylker som ble tidligst utbygget, da i særlig grad Rjukan, Notodden og Grenlandsområdet. Rjukan og Notodden ble mest utbygget før annen verdenskrig, mens Grenlandsområdet fikk sin største industrivekst i efterkrigstiden. Dette skjedde i den materialist-optimistiske gjenoppbyggingsatmosfære som preget de første tiår efter krigen, men et stykke ut på 60-tallet surnet noe av optimismen, i det man ble klar over hvilke miljømessige konsekvenser industrien førte med seg. Ikke bare representerte industrien og dens eiere en klar motstander for et stadig mer politisk bevisst ungdomsmiljø, fabrikkene var dessuten helsefarlige og stygge å se på.
Hvor stygge var så disse fabrikkene?
Fabrikker er som gudshus bygget ut fra helt bestemte brukskriterier. Kirken har tårnet som strekker seg mot guds himmel, fabrikken har pipen som spyr ut røyk. Fabrikken har produksjonshallen med de umælende arbeidere, kirken sitt skip med en andektig menighet. Kirken har sitt alter med prest, fabrikken direktørens kontor, og ikke minst; kirken har sin prekestol hvor fabrikken har sin markedsavdeling. Og som Nidarosdomen i sin tid dannet næringsgrunnlag for Trondheim, dannet industrien i efterkrigstiden næringsgrunnlag for utallige og til da fattige kommuner. Forskjellen er bare at der kirken danner ånd danner fabrikken ting, og er som sådan mer i takt med sin tid enn kirken.
Men nå, på slutten av den industrielle epoke i de vestlige rike land, står fabrikkene der nesten like lite brukt som kirkene, men på langt nær så omhegnet av kulturens bærere.
Vi har sett mange og gode eksempler på bøker og andre dokumentasjonsprosjekter om kirker. Bare om Nidarosdomen er det utgitt flere titalls praktverk, og flere vil komme. Kjente fotografer har vist oss katedralenes herligheter, mens industribyggets kraft smuldrer for tidens tann. Ikke bare at de gamle blir revet, men at de også blir bygget om, bygget på og forandret til det ugjenkjennelige uten at noen bryr seg, med mindre det fører til økonomiske konsekvenser.
Industrilandskap Grenland er et forsøk på å vise oss som bor her, og andre, den særegne estetikk som finnes i den industrielle arkitektur. Dette er en arkitektur som synes rå, funksjonalistisk og brutal, men det spørs om ikke vårt syn på denne type bygning er farget av vår viten om hva bygningene er og hva de produserer av forurensning og menneskelig slit.
Selv er jeg oppvokst i en by uten noen form for tungindustri, og mitt første møte med Porsgrunn og fabrikkomplekset på Herøya var litt av en åpenbaring. Størrelsen. Lyset. Tyngden. Men fremfor alt Kraften.
Jeg har kjent til Per Berntsens arbeider siden slutten av 70-tallet, og har fulgt hans produksjon fra et relativt romantisk bilde av en foss i Eggedal til denne serien av industrilandskaper. Det kan virke som et stort sprang, men i sin ytterste konsekvens handler det om det samme. Det handler om linjer, det handler om former, det handler om «hva som er der», om det fotografertes spesifikke estetiske kvaliteter og særegenheter.
Per Berntsen har tidligere gjort prosjekter på arkitektur, først og fremst med en serie bilder fra den spesielle arkitekturen på Rjukan, men også mer oppdragsbaserte prosjekter av moderne arkitektur, men til forskjell fra disse prosjektene er bildene i Industrilandskap Grenland totalt upedagogiske. Vi lærer ingen ting av bildene om hva som produseres, ikke noe om hvordan det produseres, og ikke et menneske er å se.
Bygninger og konstruksjoner bare står der, mot en blank, stille himmel; er seg selv nok. Bildene vrimler av detaljer, men detaljene føyer seg sammen og underordner seg til et stort hele. Det kan være lette konstruksjoner på en øde plass, et kontorbygg, siloer av blankt stål. De blir alle omdefinert til estetiske objekter. Skyggevirkninger på kuber og sylindere, lange rørgater som kommer ingen steder fra og forsvinner ingen steder, betong og metall; industri.
Motivene er behandlet på samme måte som han behandler sine bilder fra naturen. Han har laget mange serier fra sin oppvekstkommune Sigdal, og andre steder. Det er vanligvis bilder av det mange vil definere som «kjedelige» landskap, vide fjellvidder, små fjellgraner i sne, lyngheier. De er kanskje laget i et forsøk på å trenge gjennom og forbi den naturen vi er blitt oppdratt til å sette pris på, den spektakulære og storslagne turistnaturen.
Det blir som når en går i naturen. Det er ikke alltid at det er naturlig å løfte hodet for å skaffe seg de store utsyn, man ser i stedet stien foran seg, man ser myren femti meter unna og treet man må gå rundt. Det blir en personlig vandring gjennom et landskap som til forveksling er likt alle andre landskap, men som er absolutt unikt og stedsspesifikt.
På samme måte behandler han industrilandskapet. Det er uten tvil gjenkjennelig som akkurat det, og for alle mennesker som noensinne har sett fabrikker. Han gir oss ikke noen oversikt, en anledning til å orientere oss, men splitter de store kompleksene opp i biter. Proporsjonene svikter og perspektivet drar oss inn i et landskap som er menneskebygget, menneskefjernt og mennesketomt. Tilfeldighetene ser ut til å råde, men allikevel finnes det en logisk oppbygging, en mening og en konsekvens, noe vi finner igjen i det naturlige landskapet. Med disse bildene har Per Berntsen satt en ny standard for hvordan industrilandskapet kan formidles, helt på linje med hans formidling av det naturlige landskap. Det er til syvende og sist bare et spørsmål om blikket, om øyet som ser.
Skjønnheten er der. Alltid.