Fine Art Photography by Per Berntsen

Olav Løkke: Industri som landskap

Få bygningstyper har gjennom de siste 300 årene fått en sterkere symbolverdi både innen kulturen og den allmene bevisstheten som fabrikkbygningen. Det er vel bare kirkebygget, gudshuset, som har en like umiddelbar gjenkjennelsesgrad. Fabrikken ble et begrep under den industrielle revolusjon, hvor den ble et symbol for et lands makt og rikdom, for den europeiske rases overlegenhet og for avstanden mellom rik og fattig, sivilisert og primitiv.

Som sådan var fabrikken de første 100 årene et overveiende positivt symbol, men fra midten av 1800-tallet var profittjaget og den rå utnyttelsen av arbeidere blitt så ekstrem at fabrikkene ble fødestuer for de store revolusjoner som har preget verden de siste 150 år.

Efter første verdenskrig skulle det raserte Europa bygges opp igjen, og indu­strien ble atter et mer positivt ladet begrep, spesielt i totalitære regimer som Sovjetunionen og Tyskland, men også i det landet som hadde vunnet seg en ledende rolle i verdenssamfunnet efter denne krigen, USA. Det er neppe tilfeldig at da det kjente amerikanske magasinet LIFE kom ut med sitt første nummer, var forsiden et bilde av The Grand Coulee Dam fotografert av Margaret Bourke- White.

Også i Norge var industrireisingen godt i gang i mellomkrigstiden, spesielt i forbindelse med de store elvene og fossene. Telemark var av de fylker som ble tidligst utbygget, da i særlig grad Rjukan, Notodden og Grenlandsområdet. Rjukan og Notodden ble mest utbygget før annen verdenskrig, mens Grenlandsområdet fikk sin største industrivekst i efterkrigstiden. Dette skjedde i den materialist-optimistiske gjenoppbyggingsatmosfære som preget de første tiår efter krigen, men et stykke ut på 60-tallet surnet noe av optimismen, i det man ble klar over hvilke miljømessige konsekvenser industrien førte med seg. Ikke bare representerte industrien og dens eiere en klar motstander for et stadig mer politisk bevisst ungdomsmiljø, fabrikkene var dessuten helsefarlige og stygge å se på.

Hvor stygge var så disse fabrikkene?

Fabrikker er som gudshus bygget ut fra helt bestemte brukskriterier. Kirken har tårnet som strekker seg mot guds himmel, fabrikken har pipen som spyr ut røyk. Fabrikken har produksjonshallen med de umælende arbeidere, kirken sitt skip med en andektig menighet. Kirken har sitt alter med prest, fabrikken direktørens kontor, og ikke minst; kirken har sin prekestol hvor fabrikken har sin markedsavdeling. Og som Nidarosdomen i sin tid dannet næringsgrunnlag for Trondheim, dannet industrien i efterkrigstiden næringsgrunnlag for utallige og til da fattige kommuner. Forskjellen er bare at der kirken danner ånd danner fabrikken ting, og er som sådan mer i takt med sin tid enn kirken.

Men nå, på slutten av den industrielle epoke i de vestlige rike land, står fabrikkene der nesten like lite brukt som kirkene, men på langt nær så omhegnet av kulturens bærere.

Vi har sett mange og gode eksempler på bøker og andre dokumentasjonsprosjekter om kirker. Bare om Nidarosdomen er det utgitt flere titalls praktverk, og flere vil komme. Kjente fotografer har vist oss katedralenes herligheter, mens industribyggets kraft smuldrer for tidens tann. Ikke bare at de gamle blir revet, men at de også blir bygget om, bygget på og forandret til det ugjenkjennelige uten at noen bryr seg, med mindre det fører til økonomiske konsekvenser.

Industrilandskap Grenland er et forsøk på å vise oss som bor her, og andre, den særegne estetikk som finnes i den industrielle arkitektur. Dette er en arkitektur som synes rå, funksjonalistisk og brutal, men det spørs om ikke vårt syn på denne type bygning er farget av vår viten om hva bygningene er og hva de produserer av forurensning og menneskelig slit.

Selv er jeg oppvokst i en by uten noen form for tungindustri, og mitt første møte med Porsgrunn og fabrikkomplekset på Herøya var litt av en åpenbaring. Størrelsen. Lyset. Tyngden. Men fremfor alt Kraften.

Jeg har kjent til Per Berntsens arbeider siden slutten av 70-tallet, og har fulgt hans produksjon fra et relativt romantisk bilde av en foss i Eggedal til denne serien av industrilandskaper. Det kan virke som et stort sprang, men i sin ytterste konsekvens handler det om det samme. Det handler om linjer, det handler om former, det handler om «hva som er der», om det fotografertes spesifikke estetiske kvaliteter og særegenheter.

Per Berntsen har tidligere gjort prosjekter på arkitektur, først og fremst med en serie bilder fra den spesielle arkitekturen på Rjukan, men også mer oppdragsbaserte prosjekter av moderne arkitektur, men til forskjell fra disse prosjektene er bildene i Industrilandskap Grenland totalt upedagogiske. Vi lærer ingen ting av bildene om hva som produseres, ikke noe om hvordan det produseres, og ikke et menneske er å se.

Bygninger og konstruksjoner bare står der, mot en blank, stille himmel; er seg selv nok. Bildene vrimler av detaljer, men detaljene føyer seg sammen og underordner seg til et stort hele. Det kan være lette konstruksjoner på en øde plass, et kontorbygg, siloer av blankt stål. De blir alle omdefinert til estetiske objekter. Skyggevirkninger på kuber og sylindere, lange rørgater som kommer ingen steder fra og forsvinner ingen steder, betong og metall; industri.

Motivene er behandlet på samme måte som han behandler sine bilder fra naturen. Han har laget mange serier fra sin oppvekstkommune Sigdal, og andre steder. Det er vanligvis bilder av det mange vil definere som «kjedelige» landskap, vide fjellvidder, små fjellgraner i sne, lyngheier. De er kanskje laget i et forsøk på å trenge gjennom og forbi den naturen vi er blitt oppdratt til å sette pris på, den spektakulære og storslagne turistnaturen.

Det blir som når en går i naturen. Det er ikke alltid at det er naturlig å løfte hodet for å skaffe seg de store utsyn, man ser i stedet stien foran seg, man ser myren femti meter unna og treet man må gå rundt. Det blir en personlig vandring gjennom et landskap som til forveksling er likt alle andre landskap, men som er absolutt unikt og stedsspesifikt.

På samme måte behandler han industrilandskapet. Det er uten tvil gjenkjennelig som akkurat det, og for alle mennesker som noensinne har sett fabrikker. Han gir oss ikke noen oversikt, en anledning til å orientere oss, men splitter de store kompleksene opp i biter. Proporsjonene svikter og perspektivet drar oss inn i et landskap som er menneskebygget, menneskefjernt og mennesketomt. Tilfeldighetene ser ut til å råde, men allikevel finnes det en logisk oppbygging, en mening og en konsekvens, noe vi finner igjen i det naturlige landskapet. Med disse bildene har Per Berntsen satt en ny standard for hvordan industrilandskapet kan formidles, helt på linje med hans formidling av det naturlige landskap. Det er til syvende og sist bare et spørsmål om blikket, om øyet som ser.

Skjønnheten er der. Alltid.

Artikkelen er hentet fra katalogen Industrilandskap Grenland,utgitt av Per Berntsen, 2002

Olav Løkke: Industry as Landscape

Few buildings types have achieved a stronger symbolic value within both culture and the common consciousness throughout the past 300 years than the factory. It is perhaps only the church building, the House of God, that has a similar immediate element of recognition. The factory became a notion during the Industrial Revolution, when it became a symbol of a country’s wealth and power, of the supremacy of the Europeans, and the gap between rich and poor, civilized and primitive.

As such, for the first 100 years, the factory was predominantly a positive symbol, but from the middle of the 1800s, the quest for profit, and the exploitation of the workers had become so extreme that the factories became the breeding ground for all the great revolutions that have made their mark on the world in the past 150 years.

After the First World War, a wartorn Europe was to be rebuilt, and industry became once again a positive term, especially in totalitarian regimes, such as the Soviet Union and Germany, but also in the country which had won the leading role in the world community after the war: the USA. It was hardly a coincidence that when the famous American magazine LIFE released its first issue, the cover photograph was of The Grand Coulee Dam, photographed by Margaret Bourke-White.

In Norway as well, the industrial surge had begun in the interwar years, especially in connection with the large rivers and waterfalls. Telemark is one of the counties that was developed first, especially Rjukan, Notodden, and the Grenland area. Rjukan and Notodden were mainly developed before the Second World War, while the Grenland area achieved its greatest industrial growth after the war. This took place in the materialistic optimistic atmosphere of rebuilding that left its mark on the first decades after the war, but this optimism soured at some point in the mid 1960s, when one became aware of the environmental consequences of the industry. Not only did the industry and its owners represent a clear opposition to an increasingly more politically conscious youth culture, but the factories were also health hazards, and ugly to behold.

How ugly were these factories?

Factories are, like churches, built according to specific criteria of use. The church has its steeple that rises toward heaven, the factory has its chimney that churns out smoke. The factory has the production hall with silent workers, the church has its ship with a reverent congregation. The church has its altar and priest, the factory has the director’s office, not to mention that whereas the church has its pulpit, the factory has its marketing section. Similar to the Nidaros Cathedral creating the basis of trade for Trondheim, postwar industry created an economic foundation for innumerous, and until then, poor municipalities. The difference is only that where the church creates spirit, the factory creates things, and is therefore more in tune with its time than the church.

But now, at the end of the industrial era in the prosperous countries of the Western world, the factories are left almost as unused as the churches, but not nearly as protected by the supporters of culture.

We have seen many, and good examples of books and other kinds of documentation on the churches. The Nidaros Cathedral alone has been the subject of tenfolds magnificent publications, with more to come. Famous photographers have shown us the cathedral’s wonders, while the industrial building has crumbled with time. Not only have the buildings been demolished, they have also been restructured, rebuilt, and changed until the unrecognizable without anyone caring, unless it should bear economical consequences.

Industrial Landscape Grenland is an attempt to show us, who live here, and others, the special esthetic that exists in industrial architecture. This is an architecture which seems raw, functionalistic, and brutal, but it may be that our perception of the building type is colored by our knowledge of what kind of buildings they are, and what they produce of pollution and human toil.

I grew up in a city devoid of any heavy industry, and my first meeting with Porsgrunn and the factory complex at Herøya, was quite a revelation. The size. The light. The massiveness. But most of all, the power.

I have known Per Berntsen’s work since the end of the 1970s, and have followed his production from a relatively romantic view of a waterfall in Eggedal, to this series of industrial landscapes. It may seem like a big leap, but ultimately it all amounts to the same: Lines, shapes, “what is there”, the subject’s specific esthetic and intrinsic qualities.

Per Berntsen has done projects on architecture earlier, first and foremost with a series of photographs of the typical architecture of Rjukan, but also commissioned projects on modern architecture. The difference is that compared to these projects, the photographs in Industrial Landscape Grenland are not meant to be educational. We do not learn anything from the photographs about what is produced, or how it is produced, and not a human soul is to be seen.

The buildings and constructions are simply present, against a blank, quiet sky, and that is enough. The pictures are full of details, but the details merge, and become subordinate to the whole. There are light constructions in a deserted square, an office building, silos of shiny steel. They all become redefined as esthetic objects. There is the play of light and shadows on cubes and cylinders, long pipelines that come from nowhere, and disappear into nowhere, concrete and metal; Industry.

The subject matter is treated in the same manner that he treats his nature photographs. He has made many series from his home municipality Sigdal, and other places. They are pictures of what many perceive as “boring” landscapes, with vast mountain plateaus, small mountain spruces in snow, and heathery hills. They are perhaps made in an attempt to reach through and beyond the landscapes we are taught to appreciate - the spectacular and magnificent landscapes of tourism.

It is like walking in nature. It is not always natural to raise ones head to see the big picture, one sees instead the path ahead, one sees the marsh fifty meters away, and the tree that one has to walk around. It becomes a personal wandering through a landscape that is similar to all other landscapes, but that is absolutely unique and site specific.

He treats the industrial landscape the same way. It is without doubt recognizable as such, for anyone who has ever seen a factory. He gives us no overview, no opportunity to get reoriented, but splits the large complexes into small units. The proportions falter, and the perspective leads us into a landscape that is man made, alien to man, and where man is absent. Coincidence seems to abound, and yet there is a logical structure, meaning and consequence, something that we find in the natural landscape. With these pictures, Per Berntsen has set a new standard for how the industrial landscape can be interpreted, that is up to par with his presentation of the natural landscape. It is last, and not least, a question of the gaze, of the eye that beholds.

Beauty is there. Always.

This article originates from the catalog Industrilandskap Grenland, published by Per Berntsen, 2002.
English translation by Ulrikke Berg.

Olav Løkke: Industrie als Landschaft

Nur wenige Gebäudetypen haben im Lauf der letzten 300 Jahre einen stärkeren Symbolwert innerhalb von Kultur und allgemeinem Bewußtsein bekommen wie das Fabrikgebäude. Wohl nur das Kirchengebäude, das Gotteshaus, hat einen ähnlich unmittelbaren Wiedererkennungseffekt. Die Fabriken wurden ein Begriff in der industriellen Revolution und damit ein Symbol für Reichtum und Macht eines Landes, für die technische Überlegenheit der Europäer und für den Abstand zwischen reich und arm, zivilisiert und primitiv.

So gesehen waren Fabriken die ersten hundert Jahre ein überwiegend positives Symbol. Ab Mitte des 19. Jahrhunderts hatte allerdings die Profitsucht und die rohe Ausbeutung der Arbeiter so zugenommen, daß Fabriken Brutstätten für die Revolutionen wurden, die die Welt in den letzten 150 Jahren geprägt haben.

Nach dem ersten Weltkrieg mußte das zerstörte Europa wieder aufgebaut werden und Industrie wurde wieder zu einem mehr positiv besetzten Begriff, besonders in totalitären Regimes wie die Sowjetunion und später Deutschland, aber auch in dem Land, das sich eine führende Rolle in der Welt erkämpft hatte, den USA. Es ist wohl kaum Zufall, daß das amerikanische LIFE Magazin auf der Titelseite der Erstausgabe den Grand Coulee Dam zeigte, fotografiert von ­Margaret Bourke-White.

Auch in Norwegen war der Industriebau zwischen den Kriegen sehr rege, besonders in Verbindung mit der Wasserkraft großer Flüsse und Wasserfälle. Telemark war eine der ersten Regionen, die ausgebaut wurde und dies mit starkem Gewicht auf Rjukan, Notodden und dem Grenlandsgebiet. Rjukan und Notodden wurden vor dem zweiten Weltkrieg ausgebaut, während das Grenlandsgebiet seinen größten Wachstumsschub erst in der Nachkriegszeit erreichte. Das geschah in der materialistisch-optimistischen Wiederaufbau-Atmosphäre, die die erste Nachkriegsdekade prägte. Aber in den Sechziger Jahren bekam dieser Optimismus etwas abgestandenes, da sich ein Bewußtsein über die umweltschädlichen Konsequenzen der Industrie entwickelt hatte.

Die Industrie und ihre Repräsentanten stellten nicht nur den Gegner für eine mehr und mehr politisch bewußte Jugendszene dar, sondern darüberhinaus galten Fabriken als gesundheitsschädlich und häßlich.

Wie häßlich aber waren diese Fabriken?

Ausgehend von bestimmten Nutzungskriterien, sind Fabriken wie Gotteshäuser angelegt. Wo die Kirche ihren Turm hat, steht bei der Fabrik der Schornstein. Die Produktionshalle der Fabrik mit den Arbeitern entspricht dem Kirchenschiff mit der Gemeinde. Die Kirche hat einen Altar mit Priester, während die Fabrik über ein Büro des Direktors verfügt, und schließlich entspricht die Kanzel in der Kirche der Marketingabteilung in der Fabrik. War der Nidaros-Dom zu seiner Zeit Ernährungsgrundlage für Trondheim, so war dies in der Nachkriegszeit die Rolle der Industrie für unzählige, bis dahin arme Gemeinden. Der Unterschied besteht nur darin, daß sich die Kirche dem Geist, die Fabrik aber den Dingen widmet und sich damit mehr im Einklang mit der Zeit befindet als die Kirche.

Aber nun, am Ende der industriellen Epoche in den reichen, westlichen Ländern stehen die Fabriken ähnlich wenig genutzt da wie die Kirchen, jedoch nicht annähernd so gehegt durch Kulturträger.

Es gibt viele gute Bücher und Dokumentationen über Kirchen. Alleine über den Nidaros-Dom sind mehrere Dutzend Prachtbände herausgegeben worden und es werden immer noch mehr. Immer wieder ist die Schönheit der Kathedralen von Fotografen beschrieben worden, während die Kraft der Industriegebäude langsam zersetzt wird. Nicht nur, daß alte abgerissen werden, es wird umgebaut, angebaut, bis zur Unkenntlichkeit verändert, ohne daß dies jemand zu stören scheint - so lange das nicht zu ökonomischen Einbußen führt.

Industrielandschaft Grenland ist ein Versuch, den hier Ansässigen und anderen die spezielle Ästhetik der industriellen Architektur aufzuzeigen und nahezubringen. Diese Architektur wirkt roh, funktionell und brutal. Aber wie weit ist unsere Vorstellung von dem Wissen darüber geprägt, was diese Gebäude sind und was sie produzieren an Verunreinigung und menschlichem Elend.

Aufgewachsen in einer Stadt ohne jede Form von Schwerindustrie, war mein erstes Zusammentreffen mit Porsgrunn und dem Fabrikkomplex auf Herøya eine Offenbarung. Die Größe. Das Licht. Die Schwere. Aber vor allem diese Kraft.

Seit dem Ende der 70er Jahre sind mir Per Berntsens Arbeiten bekannt und ich habe seine Produktion von einem relativ romantischen Bild eines Wasserfalls im Eggedal bis zu dieser Serie von Industrielandschaften verfolgt. Dies kann wie ein großer Sprung erscheinen, aber genaugenommen geht es hier um dasselbe. Es geht um Linien, um Formen, es geht darum was da ist, um die spezifischen, ästhetischen Qualitäten und Besonderheiten des Fotografierten.

Per Berntsen hat auch früher schon Architekturprojekte durchgeführt, in erster Linie mit einer Bilderserie der besonderen Architektur auf Rjukan, aber auch mehr Auftragsarbeiten über zeitgenössische Architektur. Auffallend dabei ist, daß die Bilder der Industrielandschaft Grenland in keiner Weise didaktisch sind. Aus den Bildern wird weder ersichtlich was, noch wie produziert wird und: es ist kein Mensch zu sehen.

Die Gebäude und Konstruktionen stehen einfach da, gegen einen klaren, stillen Himmel. Sie sind sich selbst genug. Die Bilder wimmeln von Details; aber diese fügen sich zusammen und ordnen sich dem Ganzen unter. Ob es leichte Konstruktionen auf einem öden Platz sind, ein Bürogebäude, Silos aus glänzendem Stahl: alle werden umdefiniert zu ästhetischen Objekten. Schattenwirkungen von Kuben und Zylindern, lange Rohrstraßen, die von irgendwo kommen und irgendwohin verschwinden, Beton, Metall: Industrie.

Die Motive sind auf dieselbe Weise behandelt wie er seine Naturlandschaften behandelt. Er hat viele Landschaftsserien von seiner Heimatgemeinde Sigdal und anderen Orten produziert. Dies sind oft Bilder, die vielen sehr eintönig erscheinen: weite Hochebenen, kleine Gebirgstannen, Heidehügel. Vielleicht sind sie gemacht worden beim Versuch sich durch- und vorbeizudrängen an der Natur, die wir so gewohnt sind wertzuschätzen, die spektakuläre und großartige Touristennatur.

Das ist wie ein Gang in der Natur. Es ist nicht immer naheliegend, den Kopf zu heben für eine großartige Aussicht, man blickt stattdessen vor sich auf den Pfad, man sieht den Morast fünfzig Meter weiter und den Baum, den man umgehen muß. Es ist eine persönliche Wanderung durch eine Landschaft, die zum Verwechseln allen anderen Landschaften gleicht und dennoch absolut einzigartig und ortsspezifisch ist.

Auf die gleiche Weise behandelt Berntsen die Industrielandschaft. Zweifellos als ebendiese wiedererkennbar für alle, die irgendwann einmal Fabriken gesehen haben. Er gibt uns keine Übersicht, keine Orientierungshilfe, sondern teilt die großen Komplexe in Stücke auf. Die Proportionen verschwinden und die Perspektive zieht uns in eine Landschaft, die menschgebaut aber menschenfern und menschenleer ist. Dies kann sehr zufällig wirken, es gibt aber eine Logik im Aufbau, Sinn und Konsequenz, was wir auch in der natürlichen Landschaft beobachten können. Mit diesen Bildern hat Per Berntsen einen neuen Standard der Vermittlung von Industrielandschaft entwickelt, der gänzlich jener von Naturlandschaft entspricht. Letztendlich ist es nur eine Frage des Blickes; dessen, was das Auge sieht.

Die Schönheit ist da. Immer.

Der Artikel stammt aus dem Katalog Industrielandschaft Grenland, herausgegeben von Per Berntsen, 2002.
Deutsche Übersetzung: Herbert Wiegand.